Etter krisen knyttet til migrasjonshåndteringen i 2015 erklærte Den europeiske union (EU) og flere stater på kontinentet at de vil bruke utviklingshjelp på en mer strategisk måte for å forebygge de grunnleggende årsakene til migrasjon.1 Sluttrapporten til MiDeShareprosjektet (Migration and Development: Sharing knowledge between Poland and Norway) – en felles toårig studie utført av Polsk Utenrikspolitisk Institutt (PISM) og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) – tar derfor opp to nøkkelspørsmål som denne erklæringen aktualiserer. Det første spørsmålet handler om å løse de grunnleggende årsakene til migrasjon gjennom utviklingshjelp. Det andre spørsmålet handler om en eventuell endring i retningen og prioriteringene for bistand gitt etter 2015 av EU og europeiske land, inkludert Norge og Polen. Ved en oppsummering av funnene i forskningsprosjektet, peker vi på både kunnskapsgrunnlaget som finnes, og på områder der mer forskningsbasert kunnskap er nødvendig. Etter flere år med forsøk i Europa på å løse push-faktorene som oppfordrer mennesker til ulovlig migrasjon, kan man si at resultatene av en slik politikk ikke er entydige. Imidlertid er denne tilnærmingen populær blant giverland, noe som også den nye amerikanske strategien for å «forebygge de grunnleggende årsakene til migrasjon» som ble vedtatt i juli 2021, tyder på.2 Beslutningstakere finner det intuitivt at mer og bedre utviklingshjelp vil resultere i økonomisk vekst og sosial utvikling, som følgelig vil redusere utvandring fra utviklingsland. Det ser ut til at hjelp fra giverland, dersom gitt på riktig måte, vil bidra til å utrydde fattigdom, skape arbeidsplasser og føre til fredeligesamfunn. Ettersom velstanden vokser, vil langt færre folk være motivert til å starte på en usikker og farlig reise til høyt utviklede land. Ifølge denne logikken er det slik at dersom flyktninger får mer humanitær hjelp i sine hjemland eller i tredjeland, vil de holde seg nær hjemlandet og ikke forsøke å migrere videre, f.eks. til Europa. Denne tilnærmingen er intuitiv, men nesten all tilgjengelig forskning viser at virkeligheten er annerledes. Forholdet mellom utvikling og migrasjon er mye mer komplekst og kontekstavhengig. Forskningsprosjektet viser at ikke bare er den direkte effekten av utviklingshjelp på migrasjonsaspirasjoner høyst usikker, i hvert fall på kort sikt, men også at det i verken Norge eller Polen har vært noen strategisk omdirigering av utviklingshjelp i tråd med målene for migrasjonspolitikken. Debatten om dette har til tider vært heftig, og temaet om å bruke utviklingshjelp til å bekjempe de grunnleggende årsakene til migrasjon har definitivt blitt politisert. Det er imidlertid vanskelig å identifisere reelle endringer i utviklingshjelpspolitikken. EU har brukt sin økonomiske fordel til å begrense tilstrømningen av flyktninger og migranter til sine kyster, men omfanget av disse handlingene har ikke klart å løse «grunnårsakene til migrasjon». Snarere påvirket handlingene eksternaliseringen av forvaltning av europeiske grenser gjennom bl.a. en avtale med Tyrkia som europeiske skatteytere betaler for. Bærekraften til disse løsningene kan det stilles spørsmålstegn ved – de nylige hendelsene på grensen mellom Hviterussland og Polen viser at, ikke bare vil nye alternativer dukke opp når gamle ruter til Europa stenges, men det viser også hvor politisert og «sikkerhetisert»  feltet har blitt. MiDeShare-prosjektet hadde som mål å analysere forholdet mellom utvikling og migrasjon, og særlig utviklingssamarbeidets rolle i å adressere de grunnleggende årsakene til migrasjon. Ved å fokusere på utvalgte kasusstudier var vår forskning ment å bidra til å forstå hvordan denne tilnærmingen ble implementert og om den fungerte i utenrikspolitikken til europeiske givere. Vi analyserte tilfeller der utviklingshjelp viste seg å være et effektivt verktøy for den europeiske migrasjonspolitikken samt tilfeller der hjelpen var mindre effektiv. Langsiktige konsekvenser av denne tilnærmingen ble også analysert. Til tross for at COVID-19-pandemien har begrenset muligheten for feltarbeid, ble det gjennomført ni utdypende analyser og ni internasjonale seminarer som omtalte forholdet mellom migrasjon og utvikling. Spesiell oppmerksomhet ble rettet mot EUs reaksjon på uregelmessig migrasjon etter 2015 samt utviklings- og migrasjonspolitikken til Polen og Norge. Effektiviteten til tilnærmingen som setter søkelys på «grunnleggende årsaker til migrasjon» har blitt testet på flere eksempler – situasjonen til Rohingya-flyktninger i Bangladesh, flyktninger fra krigsrammede Afghanistan, glemte kriser i Tsjad-bassenget og Sahel, egyptisk migrasjonspolitikk og migrasjon innen Afrika. Denne rapporten oppsummerer de viktigste observasjonene og gir anbefalinger for fremtiden.
 

Morten Bøås   |   Patryk Kugiel   |   Sejla Pehlivanovic